Monthly Archives

november 2015

Personal

Har det snudd?

12. november 2015

God morgen

Jeg tenkte å begynne med litt mer daglige oppdateringer her fra India. Ikke alltid det skjer så mye interessant her, men synes det er greit å vise den siden også.

 

Dagene går egentlig i det samme. Sove, spise, trene. Som dere leste i mitt forrige innlegg så blir det veldig ensomt og trist noen dager. Det har jeg ingen problemer med å innrømme heller. Så da er det jo perfekt å kunne bruke mer tid på bloggen og dere lesere:) Noe av grunnen til at jeg ikke har oppdatert så ofte er at jeg alltid har følt at hvert innlegg må være langt og at jeg alltid må skrive om noe spesielt, men det er jo ikke tilfelle. Jeg leser andre blogger og de fleste skriver ofte litt kortere innlegg. Det må ikke alltid «skje» noe.

Jeg bruker mye tid på sosiale medier. Jeg liker å kommunisere med mine følgere. Det er jo hovedgrunnen til at jeg er på sosiale medier. Hver morgen våkner jeg og sjekker alt. Oppdaterer meg på hva som har skjedd rundt omkring. I dag hadde jeg fått melding på min Facebook som bare gir meg masse energi. Det er slike meldinger som gjør at det å være seg selv er verdt det.

I meldingen stod det at jeg er en inspirasjon for andre. I quote: «Du inspirer og jeg håper du gir gass til du står i rullator. Fortsett og si din mening ALLTID, det gir oss andre power til å stå i dritten når den overtar» Dette er bare en av utallige meldinger jeg har fått siste tiden. Jeg føler på meg at noe har skjedd hjemme i Norge når det kommer til meg og mitt navn. Mulig jeg tar feil, men responsen og alle tilbakemeldingene siste tiden har vært ekstremt positive!! Det er jo så gøy og betyr veldig mye for meg. Stemmer det?

Det virker som flere begynner å se hvem jeg er som person etter at de fikk sett dokumentaren min hvor seerne kom tett innpå meg. Samtidig hadde jeg en opptreden på «dama til» som jeg også føler at folk fikk se den «ekte» John Arne. Tror bare at flere har skjønt at media ikke alltid fremstiller en person slik han/hun er privat. Uansett er jeg ufattelig glad for alle tilbakemeldinger jeg har fått. Jeg vet selv jeg har gjort og sagt ting som man kan angre på, men til syvende og sist er jeg bare et menneske og man både lærer av sine feil og blir voksen. Alle gjør vi feil, det er hvordan man lærer av det og vokser på det som betyr noe.

Jeg setter utrolig pris på deres tilbakemeldinger. Jeg vil alltid være den jeg er og stå for det.

Nå er det på tide med litt styrketrening. I´m on a mission. Mer om det seinere i dag.

 

Ha en strålende dag

General Personal

Ja det blir noen tårer av og til

2. november 2015

Her sitter jeg. Alene i India. På et hotellrom. Det er til tider veldig tungt. Jeg er ensom. Føler meg tom. Dagene består av det samme. Jeg står opp rundt 0800. Kjapp frokost før vi kjører en time til trening. Tilbake på hotellet 1230 med lunsj 1300. Har bare en fellestrening siden kampene kommer tett. Jeg tilbringer hele dagen på rommet. Det er ikke mye man får gjort. Jeg får ikke beveget meg utenfor så mye på grunn av sikkerhet. Må alltid ha bodyguard med. Det er minimum 1 time og 30 min til et senter. Det gidder jeg ikke.

For at jeg skal få noe ut av dagen så går jeg i gymmen på ettermiddagen. Løper og trener styrke. Mest for å få tiden til å gå. På rommet går det mye i TV titting eller serier på Mac´en. Playstation blir også brukt. Jeg ligger mye i sengen. Tenker. Synes synd på meg selv. Plutselig kan tårene komme. Jeg er en som er avhengig av folk rundt meg. Spesielt Louise. Jeg merker jeg er totalt avhengig av henne. Uten henne i nærheten står alt stille. Alt bare stopper. Føler meg fortapt.

Jeg skal innrømme at jeg tårene kommer av og til. Savnet av Louise, familie og venner er fryktelig stort. Følelsen av å ha noen rundt seg. Gutta på laget er herlige gutter. Vi koser oss når vi er ute og reiser, men det blir mye i buss.Vi bor på et hotel uten muligheter til å gjøre så mye. Da blir det til at vi alle gjør det samme, sitter på rommet.Vi er mange i samme situasjon. Fleste uten sine nærmeste, tviler på de sliter like mye som meg. Who knows.

Rart å tenke på at jeg har det så tungt noen dager. Jeg lever jo drømmen som profesjonell fotballspiller. Hadde jeg vært alene i Oslo eller andre plasser så hadde det ikke vært noe stress. Da har jeg muligheten til å møte folk, dra på Cafe, restaurant, spille golf og lignende. Her blir det hotellrommet. Kan liksom ikke bare stikke ut døra for en lunsj. Når jeg er så langt unna alt og alle så begynner jeg å tenke. Jeg hører at alle mine nære koser seg i Norge. Her ligger jeg i sengen stort sett hele dagen. Jeg unner jo alle å ha det bra og kose seg, men er fryktelig tungt allikevel. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten kona mi.

Høres sikkert ut som jeg klager mye nå, men sånn er det av og til. Jeg er et vanlig menneske med følelser. Jeg er en ekstremt følsom person. Tårene kommer lett. Når jeg er alene og har det tungt så vet jeg det er helt normalt å føle det slik.

Jeg elsker jobben min. Jeg elsker å trene hardt, spille kamper og kjempe om tittelen. Virkelig! Hadde det ikke vært for at jeg er så mentalt sterk i hodet som jeg er, så flink til å fokusere på de riktige tingen før trening og kamp, så hadde det ikke funket. Men så har du meg da, jeg lever av å motbevise andre og meg selv! Jeg elsker utfordringer. Og jeg kan lett si at dette er den tøffeste testen jeg har hatt så langt. Det er en type fotball og livsstil som jeg ikke er vant til. Det er ikke gøy å se utenfor hotellet eller i trafikken så mye slum og fattigdom. Det gjør store inntrykk. Nå blir vi tatt ekstremt godt vare på her nede. Flott hotell og masse sikkerhet, men man får med seg hva som skjer rundt allikevel. Det som imponerte meg mest er gleden alle viser. De smiler og ler hele tiden, uansett hvor tøft de har det i hverdagen. Jeg har fått et helt annet syn på ting etter å ha vært her. Kjente det var godt å føle på det. Jeg skal ikke klage på bagateller når jeg kommer hjem. Nå har jeg sett i flere måneder hvordan andre har det.

IMG_3372

IMG_3373

Angrer jeg på at jeg dro hit? Langt ifra! Det er veldig mye positivt jeg opplever. Ikke tro noe annet. Dette er en liga som virkelig er på vei opp. De satser hardt og det er fantastisk å være en del av det. Det er fantastisk show rundt kampene, 30-60 tusen på tribunen, de heier på begge lag og de bare elsker å lage stemning. Jeg prøver å gjøre mitt beste for å hjelpe Indisk fotball til å bli enda større. Møtt utrolig mange mennesker som jeg liker veldig godt. Jeg har jo tross alt Roberto Carlos som trener, mitt idol!!!! Starstruck!!! Så at jeg dro hit angrer jeg ikke på i det hele tatt!! Vi er et godt lag som kjemper om å vinne hele greia. Er et herlig lag bestående av mange kulturer. Vedlig gøy å møte så mange flotte mennesker. Måten jeg har blitt tatt vare på her nede er også helt fantastisk! De elsker engelsk fotball, spesielt Liverpool. Det passet meg bra:)

IMG_3332

Jeg følte bare for å dele litt av hverdagen. Vise at det også er en bakside selv om man er fotballspiller. At det også er tunge dager for meg hvor jeg syns synd på meg selv.  Selv om fotballen går bra for meg og laget her nede, så er det normalt å ha tunge dager når man er så alene som jeg er nå og så langt borte fra mine nærmeste. Hadde det ikke vært for Facetime og Skype sier jeg bare:) Jeg gleder meg veldig til Louise kommer tilbake. Hun måtte en tur hjem etter 6 uker her nede grunnet flere møter angående hennes blogg. Hun er min viktigste støttespiller. Så når hun kommer tilbake om par uker blir jeg verdens lykkeligste igjen;) Hun er et fantastisk menneske som gir meg så mye kjærlighet.

Jeg gleder som en unge til å feire Jul hjemme i Oslo!! Det er bare helt fantastisk å se frem til! At romjulen og Nyttår skal feires på ei hytte på fjellet er en ekstra bonus:)

Nei nå er det nok syting fra meg!!! Høres ut som en liten baby jo….

Har tøff kamp i morgen, så det er på tide å fokusere på den:)

Ønsker dere alle en fin mandagskveld

Konkurranse

Nominert til «Årets Blogger»

1. november 2015

God søndag, folkens!

I går dukket det opp en nokså overraskende mail fra Se og Hør. Jeg tenkte det bare var en journalist som ville avtale et intervju, men der tok jeg feil!

Hei John Arne,
Da har startskuddet gått for folkets avstemning til Se og Hør prisen «Årets blogger» der DU er en av de ti nominerte!

Jeg er en av ti nominerte til Se og Hør prisen «Årets blogger». Jeg holdt på å falle av stolen. Hva har jeg gjort for å fortjene det? Det kryr av gode bloggere der ute og konkurransen har alltid vært stor. Selvom jeg ikke blogger daglig så føler jeg likevel at jeg har brukt den riktig. Jeg har blant annet ønsket å fremme viktige temaer jeg brenner for, og ytret mine personlige meninger. Derfor er jeg utrolig stolt over å bli nominert til en slik tittel.

Konklusjonen fra deres side var at» jeg skriver ærlig, skaper engasjement og har mine egne meninger. Jeg er en blogger som er på vei opp og får masse oppmerksomhet».

Jeg skal innrømme at å bli nominert ga meg en indre styrke til å gi bloggen min enda mer oppmerksomhet i hverdagen. Dog forventer jeg ikke å vinne, da jeg er nominert med alle toppbloggerne vi har i Norge. Men vilje har jeg alltid hatt- for ikke å snakke om konkurranseinstinkt. Jeg gir det likevel en real sjanse og vil derfor spørre om din hjelp 😉

Klikk deg inn på Se og Hør sin Facebook side her for å stemme. Du blir automatisk med i trekningen av billetter til den store Kjendisgallaen på Chat Noir 23. november. 10 heldige vinnere kan få muligheten til å møte alle de nominerte samt resten av kjendis-Norge!

Translate »