Uncategorized

Fra tanke til realitet

13. juni 2016

Kjære dere
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne på dette blogginnlegget. Men det skal handle om toppidrett, motivasjon og det som føles som mitt livs viktigste avgjørelse. Og tyngste. Jeg har nemlig bestemt meg for å si opp jobben min. Avbryte kontrakten med Aalesund. Og det skjer ikke etter neste sesong, eller etter denne. Det skjer nå, i dag, midt i sesongen. Det blir ikke flere kamper eller treninger for meg. Nå skal jeg forklare hvorfor.

Som toppidrettsutøver MÅ man alltid sørge for å være fysisk rustet for å tilrettelegge for de beste prestasjonene. Man må innrette seg med en annen livsstil enn andre, og for å lykkes som fotballspiller man må ha en mental styrke som tåler å gå opp til «eksamen» hver uke. Hver kamp er en offentlig eksamen der man blir målt og bedømt. Men under alt dette ligger gleden. Gleden over å spille fotball og lykkes, både som lag og individualist, er grunnmuren min. Gleden som skaper glød til å mestre alle treninger og et hardt kampprogram gjennom sesongen. Sånn har jeg hatt det i hele mitt fotballiv. Fra jeg sto opp og trente før skolen som en rødhåra og kanskje litt annerledes gutt i barndommen – via hele den spennende proffkarrieren i utlandet og helt frem til i dag. Jeg gledet meg som en unge til å ta fatt på noen spennende sesonger i Aafk. Min indre, hemmelige målsetting var å spille fotball på norsk toppnivå til jeg ble 40. Men sånn blir det ikke. Det stopper her.

Grunnen skjønner du sikkert nå. Den siste tiden har det vokst frem en helt NY følelse i meg: Følelsen av at gleden, gløden og viljen ikke lenger er sterk nok til å prestere på mitt beste. Jeg har lyst til å spille fotball, men motivasjonen er likevel ikke sterk NOK til å kjøre løpet på toppnivå. Denne kroppen – og dette hodet – har vært gjennom veldig mye de siste 20 årene. Det er en innrømmelse som er både tung og vond, og veldig full av følelser, men den er mest av alt ærlig. Og når jeg først har sett meg i speilet og innrømmet akkurat det for meg selv, må jeg ta steget helt ut. Kanskje kommer gleden og den nødvendige motivasjonen en gang tilbake, hva veit jeg, men nå er den ikke stor nok. Jeg beklager. Spesielt overfor laget, for hele klubben og for alle supporterne.

Derfor løftet jeg mobilen forleden dag, for å ta noen viktige telefoner. Jeg renset stemmen ekstra da jeg ringte Aafk-sjefen Henrik Hoff. Han og jeg har hatt mange samtaler før, men denne så han ikke helt komme. «Jeg har bestemt meg for at dette ikke går lenger», sa jeg og forklarte han alt det jeg forklarer i dette blogginnlegget. «Vi må avbryte kontrakten, og vi gjør det med en gang», sa jeg. Jeg sa at det ikke føltes riktig og rettferdig for hverken laget, klubben eller supporterne og heve lønn og få all slags oppmerksomhet – når alle de andre Aafk-spillerne har større motivasjon og sterkere lyst til å nå målsettingene enn meg.

Henrik Hoff sa han hadde skjønt at ting ikke var helt som det burde være og han forsto og aksepterte den tøffe avgjørelsen. Og selv om det kom brått på, var han enig i at det var et riktig tidspunkt når det er sesongpause, og fortsatt tid for ledelsen til å tenke nytt. Og eventuelt hente andre spillere.

Kona mi, Louise, støtter meg alltid. Hun er en god partner og medspiller. Hun var aldri i tvil om at det var riktig å flytte til Ålesund og vi har hatt det helt fantastisk her siden vi kom. Vi var jo litt spent på hvordan min retur hit til byen ville bli tatt i mot, men glem det. Alt har vært som en drøm. Vi har jo bodd litt forskjellige steder de siste årene, men nå er vi hjemme. Leiligheten midt i Ålesund sentrum blir etterhvert byttet ut med et hus. Vi blir boende i denne fantastiske byen. Louise og min svigerinne skal åpne showrom her også, Savai design. Blir spennende!!

Familien ellers har også fått nyheten om avgjørelsen min de siste dagene. Alt har gått fint, alle skjønner meg. De vet mer enn noen andre hvor viktig motivasjon og glede over fotballen har vært for meg. Alltid. Når temperaturen ikke lenger er på det nødvendige kokepunktet er de enige i at dette er riktig.

Med ett stort unntak har jeg klart å holde maska. Da jeg skulle ringe «brudern» Bjørn Helge ble det for tøft. Lillebroren min er den aller største og viktigste grunnen til at jeg kom hjem for å spille med den oransje drakta. Ingen aner hvor store forventninger han og jeg har hatt til denne tiden sammen. Da jeg ringte for å fortelle det, føltes det som jeg svikta han grovt. Å forklare han at jeg ikke lenger skulle trene og spille med han, var helt jævlig. Bjørn Helge er min aller nærmeste kompis så han har jo skjønt at jeg ikke har vært på topp. Men likevel prøvde han å overtale meg til å fortsette. Han var lei seg da han skjønte at jeg ikke kunne overtales. Men samtidig støttet han den tunge avgjørelsen og var glad for at jeg blir boende i byen.

Så hva gjør jeg når jeg ikke skal på fotballtrening fremover? Hva gjør jeg til sommeren? Foreløpig vet jeg ikke, jeg har ikke rukket å tenke så langt. Kanskje kjenner den gamle sirkushesten John Arne Riise kriblinga igjen en dag, og da er jeg ikke sen å be. Men en god del helt ANDRE spennende tanker har jeg også, så det blir nok ikke helt stille herfra kan jeg love, bare vent.
Og så er det sikkert noen som akkurat nå har lyst til å rope ut i kommentarfelt at «endelig blir vi kvitt den selvopptatte fyren!» og andre som ikke klarer å holde tilbake gleden over at jeg slutter – og tar av meg Aafk-drakta før jeg rakk å bli skikkelig varm i den. Men til deg som tenker å gjøre det: Dropp det, la det være. Jeg har en fin og snill kone som synes dette er trist, jeg har barn, jeg har andre barn jeg er onkel til og jeg har herlige venner som alltid er der. Og vi synes alle at denne avgjørelsen er både trist og vanskelig, så det er ikke nødvendig å strø mer salt i såret. Hadde bare lyst til å si det også.

Helt tilslutt skal jeg fortelle det Louise synes var mest trist, nemlig at hun ikke lenger får sittet på tribunen og sett meg spille. For det har hun hatt mye glede av. Men fordelen er at hun får meg enda nærmere da 🙂 Fra nå sitter jeg ved siden av henne, og så får vi heller synge Aafk-sangen sammen, og rope, brøle og juble på de andre gutta. Og kanskje spesielt på «brudern». Han og min herlige interne krig vil alltid fortsette. Så selv om lillebroren min nå er den eneste Riise ute på Color Line stadion, vil han alltid være minst :))

You Might Also Like

11 Comments

  • Reply Øystein Åmot 13. juni 2016 at 09:52

    Tapet for Aafk i dag er like stort som seieren den dagen du signerte.
    Du støttes fult og helt ut for valget du har tatt, og ingen andre enn du kan vite hva som er rett!
    Jeg er glad jeg fikk se rødtoppen i den orange trøya igjen, og Aafk og Ålesund by vil leve lenge på det.
    Jeg ønsker deg lykke til i fremtiden og takker for din ærlighet og oppriktighet.
    Norsk fotball trenger flere slike som deg, ikke bare nikkedukker !!
    YNWA

  • Reply Kaj R. Nilsen 13. juni 2016 at 09:57

    Jeg støtter deg i denne avgjørelsen, John Arne, like mye som jeg backet deg da du ønsket å returnere til AAFK. Du trengte å returnere for å få disse erfaringene slik at du lettere kan ta steget videre i livet. Interesser og motivasjon endrer seg ettersom man blir eldre og får mer erfaring. Selv ser jeg aldri på fotball, har aldri syntes jeg har kunnet bruke min dyrebare tid her på jorden til å bare være en passiv tilskuer til et spill….det er så mange viktigere ting å fokusere på. Og akkurat det håper jeg du med tiden ser klarere. «Men skal ikke alle få gjøre det de synes er morsomt da?» Joda, som barn må de få lov til det. Men når vi er voksne så forventer jeg litt mer enn at man bruker all tida til å springe etter en skinnkule. Joda, det er millioner som liker å se på, men skal man leve livet sitt for at andre skal se på, eller skal man bry seg om de som står en nær og gjøre det som gagner dem best? Jeg synes svaret gir seg selv.

    Nå som du er ferdig med både proffpoker (håper jeg) og proffotball, står veien åpen og klar til langt mer utviklende og utfordrende ting. Du har mange talenter du kan ta tak i og jeg ønsker deg det aller beste fremover.

  • Reply Mariann 13. juni 2016 at 10:16

    Kjære John Arne! Dette var tøft å lese! Jeg har lyst til å si at jeg forstår, men det gjør jeg naturligvis ikke – det er bare du som kan vite hvordan dette føles. Men siden du har vært så åpen om opp – og nedturer, så kan man i alle fall forestille seg for en tøff avgjørelse dette har vært for deg. Du vet selv hva som er rett, og det er tøft av deg å være ærlig med seg selv.
    Jeg husker deg fra barndommen. Du gikk alltid dine egne veier. Og det har lønt seg før. Det gjør det nok denne gangen også. 🙂

    Lykke til videre, hvor veien enn går herfra! 🙂 Klem, Mariann.

  • Reply Trond Dalen 13. juni 2016 at 10:19

    Takk , og atter takk for dette patetiske innlegget . Før dette kunne du også med fordel ha droppet India og Kypros . Du burde ha skjønt tegningen alt når du satt på benken i Fulham . Men dine egoistiske drømmer om en stjernespiller som vender tilbake , var fullstendig grunnløse . Ikke blir det særlig spennende å høre om nye «eventyr» fremover heller , fordi du må skjønne at du så absolutt har dine begrensninger , og at omgangskretsen til deg og shopping Louise kun solte seg i den lille glansen en fotballsparker kan utstråle . Så lukk boken , å la oss få fred .

  • Reply Karoline 13. juni 2016 at 10:33

    Trond Dalen: Skjerp deg, bli voksen.

    John Arne: Trist lesning… Veldig trist. Hadde håpt sånn på at alt skulle klaffe, men forstår godt hvor avgjørelsen kommer fra. Man blir ikke i en jobb man ikke er motivert for, verken i toppidretten eller i det øvrige arbeidslivet. Lykke til videre, klem fra AaFK-patriot 🙂

  • Reply Martine 13. juni 2016 at 12:12

    Trond Dalen: Er det virkelig nødvendig å slenge dritt? Det er rett og slett bullshit, og om det kommer av misunnelse eller rent hat er det samme – unødvendig og stygt er det uansett.

    John Arne: Masse lykke til videre! Jeg er sikker på at du kicker i gang noe annet spennede som blir suksess. Stå på! Du er en inspirasjonskilde.

    • Reply trond Dalen 13. juni 2016 at 12:43

      Martine : hvis denne fjollete herremannen er din inspirasjonskilde , tror jeg nesten jeg ville ha holdt det for meg selv . Når du nevner misunnelse eller hat , så skyter du bokstavelig talt langt over mål . Først må du lære deg ordet realiteter , som denne klovnen som nå takker av ikke skjønner betydningen av . Så vil jeg av hele mitt hjerte ønske deg en framifrå fremtid med din helt som inspirasjonskilde , men pass på du ikke plutselig har fremtiden bak deg 🎅

      • Reply Øystein Åmot 13. juni 2016 at 14:58

        Helt enig med deg Trond, tror ikke det er hat som ligger bak dine uttalelse, mere sjalusis, misunnelse og mangel på forståelse for hva du snakker om. Sette deg litt inn i saken så finner du nok ut at vi her snakker om en av de 3 største norske innen fotball.
        Foreslår at du åpner boka før du ber andre om å lukke den!

        God sommer til deg Trond, stakkars triste menneske!

  • Reply Trond Dalen 14. juni 2016 at 00:29

    Øystein Åmot ! Humor har du , det skal du absolutt ha kreditt for . Sjalusi og misunnelse hahahahaha På en fotballsparker Hahahahaha . En av de tre største klovnene i norsk fotball ? Ubetinget ja . Når jeg ser din skrivemåte så skjønner jeg at det ikke går an å diskutere FOTBALLSPILLERE versus SPARKERE med en tenåring . Apropos tristhet , så er det herlig at Riise og div innlegg bidrar til en adskillig lysere hverdag for oss nitriste skjebner . Tilslutt vil jeg ønske Martine ( med inspirasjonskilde ) , deg med kompetent forståelse velkommen til et voksenliv uten humor 🙈🙈. En riktig God Jul 🎅🎅🎅🎅🎅🎅🎅🎅🎅

  • Reply Daniel Stammers 14. juni 2016 at 07:16

    When I saw the news come up on my phone I was in shock! However I’m just so glad I was able to grow up watch such a talented footballer! If it wasn’t for you I wouldn’t have ever started up playing football!! You are truly an inspiration. Now that you won’t be on football manager anymore, I guess I’ll just have the name the manager after you😉 Thank you for the memories John!! YNWA

  • Reply Synne 29. juni 2016 at 20:10

    Trond Dalen har mange gode poenger. Det har vært mye syting og klaging fra den forhenværende fotballsparkeren, og inkonsekvensen er påtrengende i forhold til hva som sies og det som faktisk gjøres. Det ble snakket om å spille med sin bror og kanskje også ta på seg treneroppdrag. Det er slik at om man skal bli tatt seriøst må ord og handlinger stemme overens, noe det ikke gjør her. Det er vanskelig å ta seriøst en spiller som klikker i vinkel på banen fordi ting ikke går hans vei. Å høre banning og sverting mens skjellsord om kvinnelig kjønnsorgan blir plukket opp av mikrofoner speiler en ustabil og umoden spiller som åpenbart ikke har selvkontroll. Man bygger ikke respekt av den slags. Det går ikke an å opptre slik uten at det genererer negative konsekvenser.

  • Leave a Reply

    Translate »